søndag 6. januar 2013

I morgon, i morgon...

Takket være min jobb som universitetslektor ved NTNU, og undervisning av legestudenter, er jeg så heldig å få faglig påfyll innimellom. Det er utrolig givende, og man har godt av å lære litt nytt, innimellom travle og rutinepregete arbeidsdager og -uker.

Denne helgen har jeg fått et innblikk i Motiverende intervju. Dette er en samtalemetode som er ment å styrke folks egen motivasjon til å komme i gang med endringer i livsstil, uvaner og andre ting de ønsker å gjøre noe med.
Dette er noe vi som fastleger møter daglig i jobben vår; pasienter som ønsker eller burde gjøre endringer i livsstilen sin, for å få en bedre helse.




Men alle kjenner vel på den ambivalensen og motstanden inni oss, med tanke på å komme i gang med disse endringene. Hvor mange er det ikke som har startet på med trening nå etter nyttår, med mål om å både komme i bedre form og å gå noen kilo....?
Nyttårsforsetter er nettopp en illustrasjon på hvor opptatt vi er av å gjøre endringer vi egentlig ikke er fornøyd med hos oss selv.
Og desverre-så mange ganger går disse gode forsettene i vasken, fordi vi rett og slett ikke får til å motivere oss godt nok, og vi får ikke til å gjennomføre planene eller ønskene våre.

Hva er det som går "galt"? Hva skal til for å få nyttårsforsettet til å lykkes neste år...?

Tenk hvor mange av oss som går rundt og blir mer og mer misfornøyd med oss selv, hvis vi stadig setter slike mål eller forsetter, og så skjærer det seg, gang etter gang. Det er ingen god følelse, vi kjenner oss mislykket og dårlige, og til slutt er det en del som gir opp og gir blaffen i hele greia. Med et dårlig selvbilde på kjøpet.

Hva er det så som får noen til gjøre endringer da? Hva får dem til å kutter røyken, dop, å gå ned ti kilo eller å begynne med regelmessig trening? Dette er veldig spennnende og interessant, og noe må det være, som får enkelte av oss til å bli motivert nok til å sette ut i livet de tiltakene som trengs for å få til endring.

Det er dette motiverende intervju går på; å bruke kommunikative teknikker der man får personen eller pasienten til å finne sin egen indre motivasjon til å endre adferd.




Nettopp indre motivasjon er det dreier seg om. Uten at folk ønsker dette innerst inne og er villig til å være med selv, så er det bortkastet å snakke om endring av adferd til en person.

Man kan vel lett tenke seg forskjellen det er på å sitte og høre på legen som ensidig sitter og ramser opp alle ulempene det er ved å røyke, og forteller deg at dette må du slutte med,- til at legen får deg med aktivt, og ansvarlig gjør deg selv til å finne din egen motivasjon.

Ved teknikken som Motiverende intervju bruker, er det nettopp ambivalensen man hjelper folk å kjenne på, og å bevisstgjøre seg.
Det er lov å synes at det er godt å røyke! Man skal ha lov til å si hva det er som er godt med røyken, og det er legitimt at dette er gode grunner til ikke å stumpe den. Og ved å bli gitt aksept for at det faktisk er positive elementer ved alle dårlige vaner eller livsførsler, så er det kanskje enklere både for behandleren og personen selv, å ta fatt på endringsprosessen, på en mye mer positiv måte enn bare med pekefingeren.

For de fleste av oss vil ha oss frabedt og bli fortalt hva vi skal gjøre og ikke gjøre, også når det gjelder helsen vår og hvilken livsstil vi fører. Da er det mange som rett og slett blir litt barnslige og trassige, selv om det bare går ut over dem selv...;-)

Så  her har jeg veldig tro på Motiverende intervju , fordi man ved å la pasienten se bevisst på de positive aspektene, med respekt, så er det lettere å finne den indre motivasjonen, når han eller hun begynner å tenke på det negative og skadelige ved den livsførselen de har. For det tenker de og kjenner de helt sikkert mye på  også! De aller fleste har jo egentlig lyst til å ha et sunt liv, og et langt liv.

Som lege kjenner man så veldig på at man ønsker å få en person til å stumpe røyken eller drikke mindre osv, og det er nok fort at man blir litt for utålmodig i sin fremtreden, og da får man ikke med seg pasienten, og det hele er ganske bortkastet.

Etter en del år i gamet, så har jeg vel lært noe av dette før, ihvertfall at man ikke skal ha for lang pekefinger, men applaudere og støtte hver en liten endring av dårlige helsevaner som folk klarer å gjennomføre.
Med litt ny kunnskap om motivasjon, ambivalens og endringssnakk så skal det bli artig å se om jeg får flere til å bli røykfrie og glade i trim og spinat...:-)

Kanskje meg selv, til og med...?


Et av de mest kjente diktene som har med denne evige ambivalensen, som vi kjenner på, er Jakob Sandes dikt "Etter ein rangel", eller "I morgon", som vi gjerne kaller det. Det illustrerer så godt denne indre kampen i oss, mellom det "gode" og det mer destruktive, som også er så fordømt "godt"...!




ETTER EIN RANGEL
av Jakob Sande
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visor meir i laddevinsrus,
men syngja åndelege songar på Zidons bedehus,
trur eg.
Alle kvinnfolk som eg møter skal eg sky som berre fan,
trur eg,
og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kapellan,
trur eg.
Eg skal sitja som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffi medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.
Det skal ingen meir få sjå meg når det lid til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal leggja meg når grisen går til kvila i sitt bol,
og stå up når hanen flaksar og gjel i morgonsol,
trur eg.
Ja, i morgon skal eg byrgja på den gode veg, som sagt,
trur eg,
taka striden upp mot kjøtet og den heile djevlesmakt,
trur eg.
Men idag lyt det få vera, for eg er så spøkje tyrst
at eg mest må ha eit ølkrus til å læske meg på fyrst,
trur eg.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar